Alle bilder: Thore Kristian Steen

Kongsspir, Galtådalen mot Ytre Lurfjelltind.

Siritindvatnan, Arstadfjellet, sett mot Høgtinden (over) og Småtindan (nedenfor)



Gravand (Tadorna tadorna)
En forholdsvis sjelden fugl hos oss. De siste årene er det et par som har hekket på Soløyfjæra. De får ofte 10-12 unger og på bildet ovenfor er tre av de ti ungene kommet med.
Gravand er en av de største endene.

Leirvika eller Soløyfjæra som er det vanligste lokale navnet.
Dette er et landskapsvernområde med et usedvanlig rikt fugle- og planteliv.

Flueblom (Ophrys insectiferia)
En av de mest eksotiske orkideene som vokser hos oss, Beiarn er blant de nordligste vokssteder for denne planten. Den kan være vanskelig å få øye på hvis en ikke kikker nøyere etter. Dette eksemplaret vokste en halv meter fra veien ved Stibergan på Arstad.
Det spesielle med den er at den etterligner hunnen hos en gravevepsart. De hannene som går fem på hjelper dermed til med orkideens formering.

Pellandshøla, Tollåga.

Issolleie (Ranunculus glacialis)
Den av våre fjellblomster som vokser høyest til fjells. Ranunculus betyr "liten frosk" som sikter til dens forkjærlighet for våte voksesteder. Glacialis betyr "den som vokser ved breen".
Som med fjellpryden skjer ting sakte i den karrige høyfjellsnaturen. Kanskje er det først i den 6. eller 7. sommeren at blomstring og frøsetting finner sted.



Fjellpryd (Diapensia lapponica).
Denne fine blomsten klorer seg fast  på de mest ekstreme bergknauser og er en utrolig nøysom og vakker vekst.
Fra utviklingen starter med en liten bladrosett kan det gå både fem og ti år før blomstene kommer. Den er en ekte høyfjellsplante som ikke greier å hevde seg i lavereliggende, rike urtemarker.
Den trives best i Nord-Norges fjellstrøk der den er en karakterart oppunder tinder og jøkler.

Tellingen sett fra Kvalvatnets utløp.

Store Grønåsvatn, ei perle i Savjordlia.




Junikveld



Vår ved Seglfjell.

Fiolene er blant de blomstene vi ser først på forsommeren ute i skogen.
Krattfiol (Viola mirabilis) over
Fjellfiol (Viola biflora) under.




Tjeld (Haemotopus ostralegus)
Også en av være kjære fugler i kulturlandskapet. Fra jeg begynte å være på Dokmo på midten av 80-tallet var det et ærverdig gammelt ektepar der som hvert år hadde et par rugende på stuetrappa. De var overbevist om at det var det samme paret som hadde vært der i massevis av år og de ble vartet opp på beste måte.

Det klingende latinske navnet henspeiler henholdsvis på de røde føtter (haemotopus) og yndlingsføden, nemlig østers (ostralegus).

Fiskemåke (Larus canus)
Denne velkjente fuglen blir av mange sett på som plagsom skapning. Spesielt i hekketiden er den veldig aggressiv og nøler ikke med å stupe ned mot de som kommer for nært.
Det kan virke litt rart for oss men på landsbasis er faktisk fiskemåken en art i tilbakegang.

Vår ved Arstaddammen.

Eksempel på digiscoping.
Bildet nedenfor viser utgangspunktet opp mot Seglfjellet der bildet er tatt.
Bildet ovenfor viser toppen av Siritind sett fra Seglfjellet..
Bildet er litt uskarpt siden kameraet er håndholdt under eksponeringen. Med festeanordning blir resultatet en god del bedre.



Svarthvit fluesnapper (Ficedula hypoleuca)

Denne karen er i disse tider i full gang med å stelle i stand reiret og jakte på damer.

Dette bildet er tatt ved hjelp av digiscoping, dvs digitalkamera gjennom et teleskop, et uvurderlig redskap for oss fugletittere. Det gir en enorm brennvidde sammenlignet med tradisjonell fotografering. Denne eksponeringen f.eks. er tatt på 20-25 meter.

Det er de siste årene kommet opp mange gapahuker og rasteplasser langs elva.
Denne fine støa ligger på vårt nabovald Os.

Småspove (Numenius phaeopus)
I motsetning til storspoven som hovedsaklig hekker langs åker og eng nede i bygda holder småspoven til i myrer i skoglandskapet opp mot snaufjellet.
Dens større slektning storspoven er en kjær karakterfugl i jordbrukslandskapet hos oss. Den kan bli opp til 40 år så det er litt spesielt å tenke på at noen av parene kan ha hekket her fra på 70-/ og 80-tallet.


Neslia
 

Påskeaften var det drømmeforhold på fjellet.
Her er det utsikt fra Lurfjellheia mot Kobbåvatn med Siritind og Småtindan i bakgrunnen..
(De lokalkjente ser at det var to Strand-kara som gikk turen denne dagen.)
 
 

Siriøyra sett fra Selforsbrua.
Masse is langs bredden etter flere dager med regn i forrige uke.

Ramskjeltind sett fra Strandhågen.

Mars måned er måneden da fuglelivet virkelig begynner å livne til. Trekkfuglene begynner å komme og de lokale artene våkner til liv. Hos oss er flaggspetten (Dendrocopos major) et av de sikre vårtegn i siste halvdel av mars. Det å bli vekket av trommevirvler like utenfor soverommet er en utrolig ekslusiv vekkerklokke.
Flaggspetten kan forøvrig være en brutal rovfugl som lett hakker seg gjennom fuglekasser og tømmer meisereir og andre reir for unger.

Da er solen kommet tilbake og den fineste tida for å gå på ski er kommet.
Fra Storjordlia